En sterk historie om vennskap, døden og veien tilbake til livet.
Av Michael Hartmann. Bio. Twitter. 1. september 2022.
Kort fortalt: Natt til 30 oktober 2011 ble Andreas Nilstad drept av en kamerat i et kollektiv på Bislet i Oslo. Bestevennen, Marius Løken, ble hardt skadet, men overlevde. I denne boken forteller Marius om vennegjengen, sykehusoppholdet, det rettslige etterspillet og veien tilbake til livet.
Mange av oss husker det såkalte “Halloween-drapet” i Oslo. En kveld i oktober 2011 ble Marius Løken stukket med kniv en rekke ganger av Espen, en venn han delte leilighet med. Marius sin nære venn, Andreas Nilstad, ble drept av den samme gjerningsmann.
Døren til portrommet på Bislet i Oslo var tilsmurt av blod. Gjerningsmannen hadde skrevet “Gud” i blodet som rant fra ytterdøren. Utenfor sto kriminalteknikere i hvite kjeledresser.
Marius forteller sin dramatiske historie til journalist Marit Sunnanå Allrust.
Slik beskriver Marius basketaket med gjerningsmannen:
Kniven var hevet, ansiktet tomt, ingen kontakt, ingen nøling, bare hånda hans som klorte seg fast i skulderen min, kniven rett mot hjertet, inn i hjertet, kniven skar som i smør. Espen trakk bladet ut, blodet sto -nå dør jeg, på film dør folk av dette.
Han greide å flykte og kastet seg inn i en drosje.
Da drosja nådde legevakta nede i Oslo sentrum, ble jeg dratt ut av bilen, lagt på en båre og dyttet inn i ambulansen som fortsatte i full utrykning opp til universitetssykehusets akuttmottak.
Det er særlig to ting som gjør denne boken leseverdig, Marius sin fortelling om kameratskapet i leiligheten er fin lesning. Beskrivelsen av relasjonene mellom vennene grenser til god skjønnlitteratur. Han forteller godt om sin nærmeste venn, Andreas, og hva som gjorde vennskapet unikt.
I denne boken kan du lese de små og store historiene som ikke ble formidlet av mediene. Kort tid etter drapet fikk Norge vita at Marius sin bestevenn, Andreas, ble drept. Men dette fikk ikke Marius med seg. Først da han våknet på Ullevål sykehus, fikk han den grusomme beskjeden om at bestevennen var død. Tenk å våkne opp til en sånn beskjed…
Han lå på intensiven uten mulighet til å bevege seg. Hjertet og lungene var punktert. Han fikk blodpropp og lungebetennelse. Han fikk sukkersyke og måtte ha insulin.
Og her kommer en påminnelse om hvor viktig kommunikasjon er i helsevesenet:
Jeg lå fanget som et bytte, stroppet ned av ledninger. En sykepleier hadde sagt: Han andre (gjerningsmannen, min presisering) er her også og får hjelp”. Hun sa det som om det var noe jeg skulle bli takknemlig for å høre.
Men Marius ble ikke takknemlig. Han ble redd.
Fant han meg nå, var livet mitt over. Det var bare å dra ut kontakten på pustemaskinen.
Drapsforsøket på Marius skjedde i oktober 2011, altså tre måneder etter 22. juli. Som kjent var 22. juli-gjerningsmannen kledd i politiuniform. Det gjorde Marius utrygg.
Han spør: Hvilken garanti hadde jeg for at en lege var en lege når en politimann kunne være massemorder? Når en bestevenn kunne være en drapsmann?
Etter sykehusoppholdet var Marius plaget av angst. Han så ikke etter balkong og badekar da han lette etter leiligheter på finn.no. Han lette etter leiligheter hvor gangen var bred nok til å komme seg forbi en angrepsmann, hvor det var to utganger og hvor det var så lavt ned til bakken at han kunne hoppe ut av vinduet.
Marius forteller om det rettslige etterspillet som startet med at Espen tilsto drapet og drapsforsøket, men at han ikke erkjente straffeskyld. Senere skulle saken – og boken – i stor grad dreie seg om straff, tilregnelighet og psykose.
Siden 2015 har Marius snakket om sine opplevelser for store forsamlinger.
I boken forteller han om folk som ville snakke med ham, først og fremst på grunn av drapsforsøket, og for å komme “nær” den dramatiske historien hans.
Det var særlig én ting som overrasket meg da jeg leste boken: Marius valgte å bli boende i leiligheten, stedet hvor han ble livstruende skadet og Andreas ble drept.
Gjennom et åpent vindu i kunne han høre ukjente mennesker spasere på fortauet utenfor leiligheten i Pilestredet 70. De kunne hviske diskret til hverandre; det var der det skjedde, halloween-drapet. De ante ikke at Marius hørte alt de sa, der han lå og lyttet like innfor vinduet.
Les denne boken hvis du ønsker en forståelse av hva det innebærer å være utsatt for en dramatisk hendelse, hvis du vil vite mer om “halloween-saken” enn det du leste i mediene, og hvis du vil inspireres av en sterk mann som klarte å kjempe seg tilbake til livet store traumer.
Marius reflekterer godt over vennskap, døden og veien tilbake til livet:
…alt dette er ikke verdt et gjensyn, ikke en gang for å teste om dette kaoset uteblir. Ikke når jeg endelig har det bra. For det har jeg nå – jeg kan til og med føle på lykke.
DISCLAIMER: Dette boktipset er ikke sponset og har ingen bindinger til kommersielle aktører. Jeg kjøpte boken for egne penger og skriver om den på eget initiativ. For ordens skyld: I boken er gjerningsmannen anonymisert.
Marius Løken. “En natt i oktober”. Fortalt til Marit Sunnanå Aalrust.
Forlag: Cappelen Damm.
Utgivelsesår: 2016.
Format: Innbundet.
Sider: 252
ISBN13 9788202483500
Følg Cappelen Damm:
Marius Løken:
Michael Hartmann er blogger og sykepleier: