Langlesing: Hvordan Anita Krohn Traaseth inspirerte meg til å leve ekte.

Etter fire år, to bøker og en tur i regnet nådde jeg målet: En lunch med Norges råeste toppleder.

Av Michael Hartmann. 5. oktober 2019. Sist oppdatert 13. oktober 2019.

Skjermbilde fra NRK “Lindmo”, 30. august 2019.

” Toppleder ble angrepet av gribber og svarte med svine-bok”. “Toppleder fikk på pukkelen og skrev kamel-bok”. “Toppleder ble angrepet med kanoner, men valgte Nice Touch-metoden som forsvarsstrategi – og vant”.

Jeg kunne ha skrevet mange overskrifter til denne teksten.

Men først, Georg Sverdrups Hus på Blindern i Oslo. Det er fredag 27. september. Anita Krohn Traaseth har nylig sluttet i jobben som administrerende direktør i Innovasjon Norge. I dag lanserer hun romanen “Kamel uten Filter”. Sammen med flere andre sitter jeg i auditoriet og venter på at boklanseringen skal begynne.

Hvis dette hadde vært en konsert hadde Anita vært rockestjernen. Hun hilser på alle, smilende og entusiastisk. Jeg venter tålmodig på femte rad og håper at Anita – et av mine store forbilder – vil slå av en prat. Ønsket mitt ble oppfylt. Jeg ble starstruck.

Mer om boklanseringen senere. Først skal vi tilbake til 2014, året jeg hørte om Anita for første gang.

 

Where have you been all my life?

Hun utga boken Godt nok for de svina – en leders tanker om mot, sårbarhet og troverdighet.

En svinebok? Hva var dette? Refleksjoner fra landbruket?

Nei, den handlet om ledelse og var skrevet av en operativ toppleder. Dette er milevis fra gamle, mannlige politikere, tenkte jeg. De deler ingen refleksjoner før de omfavnes av pensjonisttilværelsens slumrende ullteppe. Jeg måtte lese svineboken.

Den ble en åpenbaring.

Endelig en toppleder som delte nedturene, ikke bare oppturene. “Fra administrerende til arbeidsløs”.

Som utfordret vante forestillinger om arbeidslivet. “Trenger ikke spisse albuer”.

Som skrev om mennesker. “Alt er relasjoner”.

Dette var nytt, nytt, nytt.

 

Godt nok for de svina. Cappelen Damm, 2014.

 

I en artikkel i Aftenposten ble Anita beskrevet slik av HR-direktør i Innovasjon Norge, Yvonne Fosser:

-Hun har arrangert «speed-date» med de ansatte for å høre deres forslag til endringer, hun inviterer til ledermøter i sin egen stue og tar gjærbakst med til møter med andre norske bedrifter.

Herlig!

Jeg likte de små historiene. Som denne:

Anita spurte en styreleder om å få kontoret rett ved kaffemaskinen. Da fikk hun en gyllen mulighet til å snakke med forskerne når de tok en kaffe.

Hun var generøs og utradisjonell.

Hun trakk ikke stigen opp etter seg, men delte verdifull kunnskap.

Hun hadde egen blogg. Den het Tinteguri. Det var kallenavnet faren ga henne da hun var liten. Blant annet publiserte hun en jobbsøknad på bloggen. Noe slikt hadde jeg aldri hørt om før.

-Norge står ikke overfor så mange utfordringer, bortsett fra at vi står i veien for oss selv. Det sa Anita i denne videosnutten fra Oslo Business Forum i 2016 (1 minutt og 14 sekunder):

 

Hest og kjerre. Om å spasere inn i samtiden.

Før Anita ble administrerende direktør i 2014, viste jeg lite om Innovasjon Norge. Det skulle endre seg da jeg fant en video på YouTube.

Den het Innovasjon Norge gjennom 150 år. 

Videoen, som varer i generøse 7 minutter, var oppklarende. For første gang skjønte jeg hva Innovasjon Norge var. Hvor var denne videoen da Anitas forgjenger satt i sjefsstolen?

Tempoet er høyt. Skuespiller Line Verndal loser oss gjennom samfunnsendringene som ledet frem til dagens Innovasjon Norge.

Hun forteller om tidsepoker i et bankende kjør. Hun trenger en pustepause mellom Industrifondet og Statens nærings- og distriktsutviklingsfond. Greier hun å avslutte historien med Innovasjon Norges begynnelse? Ja. Alt hun trenger er hest og kjerre, og vips, så spaserer hun inn i samtiden med frakken på rette plassen. Dét er innovasjon det!

 

Se videoen her:

 

Ledere som Anita. Om dinosaurene i Bergen.

Hvor var de visjonære lederne?

Bli med tilbake til Bergen på 90-tallet. Jeg jobbet i restaurantbransjen. Lederne og eierne i bransjen var middelaldrende menn med dobbeltspente dresser som var litt for store. De var uformelle og hyggelige, slik bergensere kan være, men faste i troen på at samfunnet aldri ville forandre seg. Men samfunnet løpte fra dem. De var dinosaurer uten å skjønne det selv.

Jeg ville ha ledere med visjoner. Som hadde tydelige mål. Som inspirerte sine ansatte. Ledere som Anita. Men jeg fant ingen i Bergen. Jeg måtte til Oslo. Det var sommeren 2000.

14 år senere, da jeg leste Godt nok for de svina, hadde jeg jobbet i veldig ulike bransjer; bladforlag, detaljhandel og det offentlige helsevesenet.

På grunn av sin utradisjonelle lederstil har Anita møtt mye motstand i bedriftene har har ledet. Hun skrev:

Det var også enkelte som mente at jeg ikke burde få jobben, som jobbet aktivt for at jeg ikke skulle få dem, folk jeg trodde ville støtte meg. Jeg ble selvfølgelig skuffet…

Jeg kjente meg igjen.

Langvarige svertekampanjer. Bakholdsangrep fra kolleger. Ledere som lovet å støtte men som dukket da det gjaldt.

Dette har jeg opplevd i Oslo. Det har kostet. Men jeg sterkere enn før. Nå fosser jeg fremover.

Hva er det med oss nordmenn? Hvorfor er vi så dårlige til å heie hverandre frem?

I denne videosnutten (på 40 sekunder) stiller Anita et viktig spørsmål. -Hvor legitimt er det i Norge å ha store drømmer om annet enn idrettsprestasjoner?

 

 

Svineboken til Anita hjalp meg å reflektere over arbeidslivet. Jeg sorterte opplevelser og ryddet i erfaringer. Det høres kanskje rart ut, men jeg leste boken hennes med like mye takknemlighet som entusiasme.

Hun skrev om utfordringene som toppleder.

Jeg kunne aldri kommentere enkelthendelser og personalsaker fra min side. Ledere gjør ikke det. Å bli tillagt motiver, høre versjoner som ikke stemmer, som var full av faktafeil, uten å kunne korrigere, det er vondt å stå i, men en del av jobben.

Hvorfor møtte hun så mye motstand? Fordi hun skrev om interne konflikter? Fordi hun blogget? Fordi hun var kvinne?

Hans-Petter Nygård-Hansen snakket med Anita i podcasten Hans-Petter og co. Han stilte et interessant spørsmål. Var Anitas kritikere sure fordi hun brukte blogg i stedet for tradisjonelle medier? Jeg tror det.

 

Hør podcasten her:

 

Nice Touch. Om kraften i en tvungen avslutning.

Anita skrev kronikken Ærre her det er party? Da skjønte alle at det stormet i Innovasjon Norge. Som Anne Lindmo sa på NRK den 30. august i år: -Det pipla jo ut at Innovasjon Norge var en trykkoker.

Styreleder ville sette Anitas stilling på dagsorden i styret. En næringsminister grep inn. Styrelederen måtte gå. Anita hadde tillit. Alt ble gjengitt i mediene.

Å håndtere interne og eksterne stormer krever styrke. Det må ha vært en prøvelse. Jeg ble mektig imponert over hvordan Anita sto i stormen. Rolig og profesjonell.

Hun kjørte tvungen avslutning fra innsiden av stormen.

Jeg tar forbehold. Dette skjedde for noen år siden. Jeg kjente saken kun via mediene. Men dette er slik jeg husker det:

Etter mange runder i mediene ville Anita sette strek. Hun kastet et siste ben til pressen ved å kunngjøre at den siste uttalelsen kommer i morgen. Var det i Dagens Næringsliv?

Slik fikk journalistene noe å jobbe med – i enda et døgn.

På denne måten kunne Anita forlate mediekjøret mer umerkelig enn om hun hadde ventet til dagen etter, stått foran pressekorpset, sagt at “nå gidder jeg ikke mer”.

Slik det fremsto for meg, var dette et smart trekk. Hun kjørte “tvungen avslutning” fra innsiden av stormen. Jeg jublet. Hun var snedig og tydelig på samme tid. Nice touch. 

Hva gjorde hun etterpå? Jeg håper hun feiret med en cocktail!

 

Hvem kan mene noe? Om å være betalt av skattepengene.

Anita Krohn Traaseth mener at ledere bør bruke sosiale medier. Jeg er enig. Jeg mener at ansatte bør gjøre det samme.

I min nåværende bransje, helsevesenet, er jeg omgitt av dyktige fagfolk. De har verdifull erfaring og kompetanse. De kan bidra til helsedebatten med innspill, forslag og meninger.

Likevel merker jeg en holdning i det offentlige om at ansatte ikke bør engasjere seg i samfunnsdebatten. På mange arbeidsplasser finnes det ingen kjøreregler for bruk av sosiale medier. Hvorfor er det slik?

Anita skriver:

Vi må tørre å slippe folket i organisasjonene mer løs i de nye sosiale kanalene.

Enig.

Jeg begynte i det offentlige helsevesenet i voksen alder, på samme tid som jeg leste svineboken. Jeg kom fra en individorientert arbeidskultur. Jeg hadde stor kreativ frihet og en beslutningsmyndighet som var raust definert.

Disse erfaringene var lite verdt i det offentlige helsevesenet. Der møtte jeg en gruppekultur jeg ikke kjente fra før.

Handlingsrommet for kreative personligheter som meg var lite. Da jeg jobbet som sykepleier var rutiner og føringer ikke noe man stilte spørsmål ved. De bare var sånn.

I årene jeg jobbet i kommunen måtte jeg være kreativ på fritiden. Jeg twitret i et bankende kjør. Det ga meg kunnskap og inspirasjon. Sammen med lege Wasim Zahid, var det Anita som inspirerte meg til å tvitre. Jeg vet ikke hvor mange tweets jeg har skrevet. Det føles som en milllion. Du verden så gøy det var. Det er det fremdeles.

Den 30. august var Anita gjest hos Anne Lindmo på NRK.

-Er du betalt av skattepengene skal du delta i samfunnsdebatten, sa hun.

Og mer konkret: -Hvis du som Innovasjon Norges leder ikke skal mene noe om økonomien, hvem skal mene noe da?

 

 

Skjermbilder fra NRK. “Lindmo”, 30. august 2019.

 

Jeg mener at Anitas spørsmål er overførbart til helsevesenet. Jeg låner det og anvender det på mitt eget fagfelt: Hvis jeg som sykepleier ikke skal mene noe om helsepolitikk, hvem skal mene noe da?

Takk, Anita, for at du åpner dører, også for oss i andre bransjer.

 

-Jeg skal søren ikke gi meg! Om nedbemanninger og skit

Et annet tema var omstillingene som Anita gjennomførte i Innovasjon Norge. Hun møtte motstand. Det var slitsomt. Etter fem år sluttet hun. Det var på tide å gjøre noe annet.

-Jeg har vært øverste leder i 15 år i 4 forskjellige selskaper, sa hun til Lindmo. -Jeg har spesialisert meg på å kutte kostnader og nedbemanning og skit… Hun smilte.

Jøss, tenkte jeg. Der sitter damen som gjennomførte nedbemanningene og sier at hun er sliten? Noen vil kalle det freidig.

Jeg kaller det anerkjennelse av egen arbeidsinnsats. Hun fikk en oppgave. Og leverte. Bra.

Da det virkelig stormet i Innovasjon Norge røykte Anita 40 sigaretter om dagen. En dag fikk hun en e-post. Den var fra Norwegian-sjef Bjørn Kjos. Han skrev: Stå på! Ikke gi deg! 

Da valgte Anita å fortsette kampen. -Jeg skal søren ikke gi meg! 

-Jeg har det moro nå, jeg må si det. Det er godt, sa hun på slutten av intervjuet hos Lindmo.  Applaus.

 

 

Imponerende oppsummering. Om å lage en oversikt over Anitas prestasjoner. Den kommer her:

Hun ga ut “Godt nok for de svina” på Cappelen Damm i 2014.

Hun ga ut “Kamel uten filter” på Aschehoug i 2019.

Hun intervjuer spennende mennesker i podcasten Camel uten filter.

 

 

Hun gir nytt liv til en prestegård i Snertingdal.

 

 

Hun samarbeider med klesmerket Cavour.

 

 

Hun leder et rådgivende utvalg for innovasjon og vekst i grøntsektoren.

Hun skal hjelpe Curt Rice med ledelse på Oslo Met.

Hun er styremedlem i European Innovation Council (EIC).

 

VG Helg ryddet forsiden for Anita da hun sluttet i Innovasjon Norge. Hun strålte av lykke med et cocktailglass i hånden. Herlig!

 

View this post on Instagram

Ja, kjøp VG på lørrda’n da 🌸 @vgnett @vgfoto

A post shared by Anita Krohn Traaseth (@anitakrohntraaseth) on

 

Angående Camel uten filter

Har du hørt episoden med Tine Mollatt? Hun er damen bak klesmerket ByTimo. Midt i samtalen vil Mollatt røyke. Men det er ikke lov å røyke inne. Da bærer damene det tekniske utstyret ut på altanen. De fyrer opp sigarettene, ler godt og fortsetter podcasten. Som amerikanerne sier, you gotta love it!

 

 

Hør podcasten her:

 

 

Kamel knuser VG. Om å havne på forsiden.

Denne høsten kom Anitas første roman. Det var derfor jeg dro til Blindern for å treffe henne.

Kamel uten filter beskrives som en kritisk samtidsroman om å gå seg vill midt i livet, om fraskrivelse av ansvar, skjulte konflikter og maktkamper på arbeidsplassen.

Hovedpersonene heter Hilde Skjæret og Brage O. Jensen. Hilde er tidligere kommunaldirektør i Oslo kommune. Brage O. Jensen er journalist.

De representerer to yrkesgrupper som ofte kretser rundt hverandre i et samrøre av gjensidig vinning – så lenge det gangner minst en av partene. Tenk Lorry, så er du der.

Da jeg leste om Brage tenkte jeg på Henrik H. Langelands Wonderboy. Men der Christian von der Hall surfer på egen fortreffelighet er Brage mer sammensatt og derfor mer interessant. Samtidig går Hilde rundt og skammer seg.  Det er vond lesning. Men du verden så spennende.

VGs anmelder var ikke overstrømmende og skrev “Burde ikke skrevet roman”.

Da lanserte Anita et nytt opplag med ny forside. Der siterte hun VG. Deretter siterte hun Dagbladet, som var langt mer positive:

Sterk meningsytring i romanform. Komposisjonen er smart og vellykket. Kjedelig blir det ikke.

Forsider har alltid vært VGs skarpeste våpen. Nå var det VG som havnet på forsiden. På en “Kamel-roman”. Jeg jublet av fryd. Smart gjort, Anita!

 

Ingen bauta. Om kameler som leverer. 

Språket er stivt, karakterene flate og plottet er kjedelig.

Det skrev Elin Ørjasæter i Morgenbladet. Hun er førstelektor ved Høyskolen Kristiania. Hun kaller Kamel uten filter for årets dårligste roman.

Jeg liker Ørjasæter. Hun er tøff og direkte.

Så spør hun:

…hvor mange toppledere klarer overhodet å skrive en roman?

Riktig spørsmål. Nesten ingen.

Anita er populær på Høyskolen Kristiania, skriver Ørjasæter.

-Jeg likte Anitas forrige bok, selvbiografien Godt nok for de svina. Studentene mine elsker den. De aner ikke hvem som sitter i regjering men de vet alt om Anita Krohn Traaseth.

Det er greit at Ørjasæter ikke liker romanen. Jeg forventer ikke at Kamel uten filter blir stående som en bauta i norsk litteraturhistorie. Det var nok heller ikke meningen.

Det er Anitas ledererfaring som gjør boken interessant. Denne gangen har hun skrevet skjønnlitteratur i stedet for sakprosa. Svineboken leverte. Det samme gjør kamelboken.

-Jeg holder meg til dyreriket, sa hun på boklanseringen. -Jeg tar i mot forslag til flere dyr hvis jeg skal skrive bok nummer tre.

Tilbake til Ørjasæter:

Anita er en glad-narsissistisk murbrekker av en leder. Hun har sjarm, naturlig autoritet og ikke minst et uoppslitelig godt humør. Jeg unner studentene et forbilde som henne, så de ikke detter ned i sumpen der damene sitter og sutrer over glasstaket.

Intet mindre.

 

View this post on Instagram

Tok med Kamelen til @gmn i dag tidlig 🐪 @petermoi

A post shared by Anita Krohn Traaseth (@anitakrohntraaseth) on

 

Kan jeg få det skriftlig? Om å forvalte integritet.

Tilbake til auditoriet på Blindern.

Jeg sitter på femte rad og tenker. Hvorfor er jeg så inspirert av Anita Krohn Traaseth?

Boklanseringen går mot slutten. De andre samler seg i kø. Alle vil at Anita skal signere bøkene deres. Jeg må benytte sjansen før det blir for sent.

Omsider blir det min tur. Anita skriver fine ord til meg. Jeg blir stolt. Så forteller jeg henne at jeg har funnet formuleringen, den som beskriver hvorfor hun inspirerer meg:

-Du forvalter integriteten din, og deler den med oss, på en måte som er ekte, genuin og troverdig.

Anita ler hjertelig. -Kan jeg få det skriftlig?

Det kan du. Her og nå.

Det var der, på boklanseringen, at Anita sa “la oss ta en kaffe”.

Den neste uken satt jeg hjemme og skrev. Resultatet ble denne teksten. Jeg publiserte teksten på bloggen og inviterte Anita på lunch. Det var nå eller aldri.

En uke senere møttes vi på Grand Cafe. Vi satt ved vinduet, spiste avokado på rugbrød og drakk vann (Anita drikker sjelden alkohol). Jeg fikk en spennende samtale med selveste Anita Krohn Traaseth, Norges råeste toppleder!

Tilbake til Blindern. Etter boklanseringen ruslet jeg ut av Georg Sverdrups hus. Kamelboken forsvant ned i bagen. Det regnet. Det var kaldt. Jeg slo opp paraplyen.

Plutselig husket jeg noe Anita skrev i svineboken – om hvem hun så opp til:

Mennesker som endrer seg, redefinerer livet sitt, tar risiko, ofrer, velger utradisjonellt, som vil noe mer, som har integritet, som er ekte.

Jeg sto under paraplyen og tenkte. I motsetning til Anita har jeg aldri drukket en cocktail. Skulle jeg redefinere livet mitt? Velge utradisjonellt? Begynne å drikke cocktails?

Ja, sa jeg til meg selv. Jeg skal søren ikke gi meg!

Som du skriver, Anita, det handler om å være ekte!

View this post on Instagram

For en dame! 💥 Det er umulig å uttrykke hvor mye jeg beundrer Anita Krohn Traaseth. Hun er næringslivslederen som har gitt oss ny og verdifull innsikt i norsk næringsliv, blant annet ved å blogge. 👍 Hun ble et forbilde for meg i 2014 da hun utga boken «Godt nok for de svina». 💪 I dag møtte jeg henne på Universitetet i Oslo. Anita lanserte «Kamel uten filter, en kritisk samtidsroman om skjulte konflikter og maktkamper på arbeidsplassen». Gjett om jeg gleder meg til å lese! 📙👍 @anitakrohntraaseth #forbilde #boklansering @aschehoug #camelutenfilter #roman #arbeidsliv #aschehougforlag #anitakrohntraaseth #samtidsroman #kamelutenfilter #bokbad #skjønnlitteratur #lansering

A post shared by Michael Hartmann (@helsehartmann) on

Følg Anita Krohn Traaseth på Twitter og Instagram.

MICHAEL HARTMANN (f. 1973) er skribent og sykepleier. Han blogger om helse og samfunn på helsehartmann.no. Følg ham på Twitter og Instagram.